• Karen

Hva skal vi med ordene nå?

Lord, what fools these mortals be!

I tiden før, fikk jeg Emily St. John Mandel sin fantastiske bok Fordi overlevelse ikke er nok i gave. Tilfeldigheter skulle ha det til at jeg ikke fikk startet å lese denne boka før i begynnelsen av mars. Det kunne ikke passet bedre – eller dårligere alt etter som. Handlingen i boka er satt til år 20 etter en pandemi utryddet 99% av jordens befolkning. Handlingen kretser rundt gruppa Den omreisende symfoni som turnerer til små bosettinger av overlevende. Skuespillerne og musikerne i Den omreisende symfoni risikerer alt i kunstens og menneskelighetens navn. De setter opp Shakespeare og spiller klassiske konserter, jakter og fisker for å overleve og håndterer våpen som profesjonelle soldater. Og tar liv hvis de må.


Et stykke ut i boka sitter Clark, en av bokens hovedpersoner, i samtale med en venn på en flyplass som nå er den største bosettingen i den nye verden. Her er Air Miles loungen gjort om til museum som viser gjenstander fra verden slik den engang var – mobiltelefoner, forbrenningsmotorer, lyspærer, klær, sko med høye hæler, bøker og aviser. Clark har ansvaret for museet. I den gamle verdenen var Clark lederutviklingskonsulent. Han hadde som spesiale å utføre såkalte 360 graders rapporter. De av dere som kjenner næringslivet, vet godt hva det er. For dere andre, som er velsignet fri fra å vite noe om slike lederutviklingsverktøy, er det altså en analyse av ansatte i en organisasjon, og som navnet tilsier, blir du evaluert fra alle kanter og fra alle nivå i organisasjonen.


Clark og hans venn blir sittende å bla gjennom noen av disse 360 graders rapportene som nå er blitt museumsgjenstander. De undrer seg over rapportenes hensikt, og spesielt språket;

«Ok, så under Kommunikasjon er dette den første kommentaren: 'Han er ikke god til å la informasjon strømme i en foss ned til de ansatte'. Drev han med rafting, Clark? Jeg er bare nysgjerrig. Dette er min andre favoritt. 'Han er god i forhold til grensesnittet med eksisterende kunder, men i forhold til nye kunder vil han helst ha nedfallsfrukt. Han skuer utover fra tindene, men han borer seg ikke ned til det nivået der det utkrystalliserer seg nytt potensiale vi kan effektuere’."


De sitter sammen i stillhet og undrer seg over meningsløsheten i uttalelsene. Og språkets utilstrekkelighet. Hva drev de egentlig med i den gamle verden? Hvorfor holdt de på med slike prosesser? I år 20 etter pandemien fremstår mye fra tiden før som absurd og meningsløst for dem. Lederutviklingsverktøy i særdeleshet.


Så hva drev vi egentlig med i virkelighetens gamle verden? Selv kunne jeg på enkelte gode dager, i pre-pandemisk tid, se på meg selv som en forsker. Jeg kunne tenke at jeg var både belest og oppdatert. På disse dagene hadde jeg en følelse av å forstå min egen samtid og ja, til og med følte jeg meg i stand til å se litt inn i fremtiden og mene noe om utviklingstrekk og retningsvalg. Jeg mente mye om hva vi burde gjøre mer av og hva vi burde gjøre mindre av. Og jeg snakket og snakket om det jeg forsket på. Jeg kunne si ting som at «jeg reflekterer mye rundt naturødeleggelsene som skjer i kjølvannet av industrialisering og økt ressursutnyttelse» eller «jeg forsker på hvordan næringslivet endrer seg eller ikke, når kunnskapen om deres negative konsekvens på naturen blir tydeligere», eller «min forskning viser at en systemisk tilnærming til bærekraft ikke er å finne i norsk næringsliv». Jeg snakket om bærekraftige forretningsmodeller, sirkulær økonomi, involverende prosesser, innovative tilnærminger til produktutvikling og avansert samarbeid.


Seks uker inn i den nye tiden, klarer jeg ikke lengre å ta slike ord, slike setninger og uttalelser på alvor, verken fra meg selv eller fra andre. Egentlig klarer jeg ikke helt å ta mitt pre-pandemiske selv på alvor. Hva var det jeg snakket om egentlig? Ordene og påstandene og alle tidligere tenkte tanker utmatter meg, slik som mye utmatter meg nå. Jeg klarer ikke finne mening verken i dem eller med dem. Ordene jeg omfavnet i den gamle verdenen fremstår som bleke og utydelige konturer av noe som var. Platte og innholdsløse. Ord fra en tid vi trodde vi kunne forutse og planlegge. Fra en tid ordene, og ordenes seminarer, konferanser og artikler var løfterike og bar med seg håp om struktur, forutsigbarhet og forandring. Fra en tid vi trodde vi kunne vite.


Nå blekner ordene. Og med dem, blekner samtalene. Og våre tidligere referanser avmagres. Informasjonen vi utsettes for er massiv, men ensrettet. Den er forankret i nå-situasjonen, og reflekterer krisens mange fasetter. Massiv, men likevel mager. For hva skal vi egentlig snakke om nå og hva skal vi ta med oss videre? Og hvor skal disse samtalene som skal ta oss videre sammen finne sted?


Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg snakker lavere og sjeldnere. Det har blitt stille rundt oss. Og jeg har ennå ikke lært meg å lytte.




Bilde: Fra "En Midsommernattsdrøm", Rogaland Teater


160 views