• Karen

Lavtenning

Updated: Aug 4

Nei, gi meg heller August. August er stjernehimmel og fulle krabber. De nye penalers, gresshoppenes og forventningens tid. Refleksjonenes og tankenes tid. Her ved havet endrer hjerteslagene takt og solskinnsdagene er ren bonus. En raus gave. Bølgene slår roligere mot land og strendene og svabergene tømmes gradvis for folk. Og båtene kjører saktere. I alle fall oppleves det slik. Kanskje blir det bare færre av dem. Det er merkbart.


Min barndoms båt het «Gambrius». «Gambrius» var en ombygd fiskesjekte på 27 fot fra selve krigens dager med motor av merket Marna. Nærmere bestemt en Marna 8-11 HK - med magnet. Historien slik den blir fortalt hevder at «Gambrius» egentlig skulle hete «Gambrinus», men at en feilstaving endret dette for alltid. Navnet «Gambrinus» hadde en betydning og henviste til et gammelt universelt symbol på øl og ølbrygging. Gjennom historien er «Gambrinus» blitt fremstilt som en konge eller ridder. At øl og ølbrygging sånn sett sto i sentrum for valg av båtens navn og sjel, sier kanskje litt om hvordan det var å være barn på 70-tallet. Og sånn sett, forsåvidt greit at denne feilen ble hengende ved båten resten av dens levetid.



Mine foreldre og "Gambrius"


«Gambrius» betyr ingenting, tror jeg, sånn språklig sett. Likevel bærer navnet i seg alt jeg forbinder med vidunderlige sommerdager, netter, kvelder og morgener midt i somre som aldri tok slutt langs Sørlandskysten. Vidunderlige, men aldri friksjonsfrie.


For jeg tror det var en langsom og til dels krevende øvelse å være på sjøen på 70-tallet og tidlig 80-tallet. For de aller fleste vil jeg tro og for oss forsterket av en alltid tilstedeværende anti-materialistisk familieideologi. Ting hadde liten verdi utover sin konkrete bruksverdi. Noe som førte til at «Gambrius» bare var utstyrt med det aller, aller nødvendigste. Noen sesonger ikke engang det.

Slik jeg husker det, var pakkelisten for sommeruker i «Gambrius» for oss barna enkel; Donaldblader, sovepose, tannbørste og ett skift. For de voksne var den nok noe lengre, men det var likevel begrenset hva vi kunne pakke med. Vi var mange og båten var liten. «Gambrius» hadde verken strøm eller vann. Den var heller ikke helt tett, verken under eller over vann.


Båtens motor sto i særstilling - med magneten som motorens og båtens selvsagte hjerte. Motoren ble gitt en type omsorg som er få forunt, kjælt med og godsnakket til. Og vi barna lærte tidlig at uten magneten, kom vi ingen vei. Magneten hadde en egen veske og ble alltid tatt med hjem. Der hadde den en dedikert knagg. Magneten visste hva den var. Motoren i sin helhet var, ifølge min far, så finstemt et maskineri at det krevde årevis med trening og innlevelse for å forstå dens lynne. Så kanskje ikke så rart at vi ble fylt med ærefrykt og stolthet da motoren etter riktig «dramming» og rytme på sveiva, hostet seg i gang og vi kunne kaste loss. Mot havet og friheten. På lavtenning.


Så tøffet vi rundt slik, uke etter uke. I dorgefart. Vi gikk på do i en bøtte og vi studerte morliden som lekte i kjølvannet. Vi badet, vi leste, vi tenkte og vi lo. Vi var varme og kalde, tørre og våte. Slik husker jeg det stort sett. I nyanser av det gode. Det er så lett å legge bort det andre - som den gangen motoren stoppet midt i leia til danskebåten og da hornene begynte å ule fikk vi beskjed om å ta på redningsvestene. Som om det skulle hjelpe. Eller den gangen kapteinen rett og slett satte av hele sitt mannskap på en øy fordi han var så forbannet på en tennplugg. Alle gangene vi gikk på skjær. Alle gangene vi gikk på samme skjær. Eller når kapteinen hyttet med knyttenevnen og brølte "plastjævel" etter alt og alle som ikke var laget av kjærlighet og treverk. For det var nemlig for det meste bare vakkert.


Mine besteforeldre, min søster og jeg. Og "Gambrius".


Men så skjedde det noe. Som jeg tror var begynnelsen på en slags personlig kognitiv akselerasjon. Et mentalt taktskifte. Det var kveld og vi hadde vi ankret opp i en bukt. Vi var ikke alene. Ved siden av oss lå en helt ny og stor plastbåt. Den var sikkert over 30 fot. Det var stort da. Det var veldig stort. Den fremsto som eventyrlig der den lå og lot kveldssolen speile seg i et perfekt polert skrog. Og det var bare utsiden. Så var det det som skjedde på innsiden. Jeg ante konturene av et annerledes liv der inne under kalesjen. Lydene var både kjente og ukjente. Så forsto jeg det. Menneskene der inne så på TV! De hadde TV om bord i en båt. Hvor sykt var ikke det, liksom. På daværende tidspunkt hadde vi ikke engang TV hjemme i huset. TV i en båt var bare et uforståelig konsept.


Selv om jeg ikke visste jeg hadde det i meg, kjente jeg meg materielt utilfreds. Jeg var misunnelig. Og da jeg krøp ned i den litt fuktige soveposen den kvelden var det som en illusjon var brutt. Mer, større og bedre var mulig. Hvorfor skulle man ikke ville ha det? Hjernen min fikk en første føling med høytenning. Siden har det blitt mye mer av det. Både for meg personlig og for den verden jeg forholder meg til. 70-tallet var på lavtenning. Siden har farten økt. Og økt. Mer, større, raskere og dyrere. Og få steder merkes det så godt som på sjøen om sommeren, i verdens rikeste land. Tror om ikke noe vesentlig har gått tapt. Noe som August kanskje minner oss stille på.


Den selvoppnevnte kapteinen på "Gambrius", min far, var også lyriker. Tre diktsamlinger gav han ut. Han skrev om den store og den lille virkeligheten. Og i den lille virkeligheten som speiler den store virkeligheten, skrev han også om båtlivet. Slik bare han kunne.


Min lillefinger


Jeg lurer på om

den plastjævelen

som kjørte gjennom

Hestnessundet i sommer

vet

at jeg for å redde

min 27-fots ombygde

fiskesjekte laget

under krigen

med kobbernagler under

vannlinja og Marna 8-11

1947-modell tosylindret

motor med bakstart

og med gaffelrigg

og grønne seil


om han vet


at jeg fremdeles

går rundt med

en hoven og forstuet

lillefinger?


Kjell Landmark, Velkommen Solidaritet (1986)


587 views