• Karen

Come gather 'round, people

I de siste to uker har jeg tatt meg selv i å stadig vekk nynne på R.E.M sin kjente låt fra 1987 «It’s The End of The World as We Know It». Det er det første jeg gjør når jeg våkner og det siste jeg gjør før jeg sovner, alltid i forvirring og i en blanding av håp og angst. Jeg nynner meg gjennom timer med hjemmeskole og hjemmekontor, jeg nynner mens jeg handler mat med plastikkhansker på hendene og Antibac i lomma; «This means no fear, cavalier, renegade and steering clear. A tournament, a tournament, a tournament of lies. Offer me solutions, offer me alternatives and I decline”. R.E.M sin gamle låt tolkes på nytt nå i pandemienes tidsalder, i en foreløpig fremmed og skrøpelig kontekst. Ordene og ordenes sammensetning får ny mening. Slik mange ord og mange sammensetninger gjør nå. Smitteverntiltak. Hjemmeskole. Ventilator. Hjemmekontor. Antibac. Krisepakker. Stock markets. Italia. Wet markets. Natur. Dugnad. Moria. Påskeferie.


For vi leter nå. Jeg leter. Leter etter nye holdepunkt og nye orienteringspunkter. For verden slik vi kjente den er i ferd med å miste sin opprinnelige form og farge. Og språk. Illusjonen av en ganske lang planleggingshorisont og en slags opplevelse av forutsigbarhet, frihet og kontroll, blekner og svinner hen håndvask for håndvask.


Vi får ta en dag av gangen, sier vi til hverandre. Vi får vel bare se hva som skjer, fortsetter vi på minst to meters avstand, over gjerdet eller fra hvert vårt markerte område i køen på butikken. Samtalene er monotone og drømmeløse. Energien er lav. Vi er mest stille. Og litt stillere for hver dag. For det skal vel gå bra? Insha’Allah, sier noen. Eller Gud. Eller myndighetene. Hvis de vil. Hvis noen vil.


Det hele er som en slags mindfullnessøvelse på steroider. Vi tvinges inn i en gigantisk kollektiv krampeaktig carpe diem-aktig livsstil, men uten beroligende musikk i bakgrunnen. Eller eteriske oljer som brenner fredfullt og gir omgivelsene balanse og normalitet. Det er noe helt annet i bakgrunnen. Angst, usikkerhet og frykt. Og det lukter sprit. Ingen vet hva som skjer i morgen. Eller neste uke. Eller over påske. Alle planer er lagt på is. Vi sier vi utsetter, men føler vi det slik? Er dette bare en utsettelse?


"Verden går til Helvete, tralala Må me snu om det skal ende bra?"


Vi leter etter ord som kan bære disse nye følelsene. Ordene som kan bære at selve tiden har stoppet opp. Men disse ordene fins ikke i hverdagsspråket vårt. Karriere. Skole. Fritid. Ferie. trening. Hus. Venner. Selvrealisering. Selvutvikling. Friluftsliv. Vi har ikke hatt bruk for slike ord. Ikke her. For vi har vært de som har vært så inderlig privilegerte.


"Well, the earth died screaming while I lay dreaming".


Når jeg ikke nynner bli tankene støyete. Og de sirkler ofte rundt en scene som utspiller seg omtrent ti år frem i tid. Vi sitter rundt et bord. Mine barn og jeg. Jeg tror det er spisebordet vårt her hjemme. Det ser sånn ut. Barna har blitt voksne og nesten voksne. Stemningen er preget av et alvor jeg lenge har håpet mine barn aldri får over seg. Et slikt alvor du kan ane i traumatiserte barns øyne. Samtalen innledes omtrent slik: husker dere i 2020 da den første pandemien inntraff? Husker dere hvor naive og lite forberedt vi var? Vi måtte lære oss selv de enkleste ting. Håndvask. Sosial distansering. Avstand. Karantene. Så ler vi - en slags oppgitt og resignert latter. Fremtidsutgaven av oss selv har lært noe nåtidsutgaven av oss selv ennå ikke har lært. Tanken er mer enn ubehagelig.


"Declare this an emergency

Come on and spread a sense of urgency

And pull us through

And pull us through"


Vi har levd i en boble, sies det nå. Systemene vi har bygget vår velstand på har ødelagt naturen. Selvet grunnlaget for vår eksistens. Og på den måten har vi har ødelagt for oss selv. Illusjonen har sprukket og vi er nakne og rasende, som den britiske journalisten og aktivisten George Monbiot skrev, i det biologien vi lot til å ha fordrevet raser gjennom livene våre. Og kroppene våre. Vi blir syke. Vi dør.


Men den bobla – den var også så veldig vakker. Så komfortabel. Og det er så fristende å inn dit igjen. tilbake til livet. Til velstanden, forutsigbarheten og den opplevde friheten. Men vi kan ikke det. Fra nå av må vi åpne oss for en virkelighet vi så lenge har forsøkt å fortrenge.


Vi må åpne oss for en fundamental re-orientering som i tillegg til massive samfunnsendringer også vil trenge et helt nytt språk. Eller nye språklige sammensetninger. Kanskje er det det, at ordene allerede fins, men vi må lære oss å bruke de på en annen måte og i nye kontekster. For kanskje fins ordene vi leter etter allerede i poesien og i kunsten, i filosofien og i naturen. I kjærligheten til våre barn og til hverandre. I nærheten man kan kjenne på i et vennskap som går i dybden over tid. I de sommerkveldene vi velger å danse og le.


Og mens vi leter etter ordene som kan føre oss nærmere hverandre og dermed også nærmere vårt livsgrunnlag, gjennom disse dagene vi ikke kan klemme hverandre – da har vi musikken. Så jeg tror jeg bare fortsetter å nynne. Kanskje i følge med Bob Dylan denne uken;


"Come gather 'round people Wherever you roam And admit that the waters Around you have grown And accept it that soon You'll be drenched to the bone. If your time to you Is worth savln' Then you better start Swimmin' Or you'll sink like a stone For the times they are a-changin' "


Note: Other lyrics: Muse, Tom Waits og Janove Ottesen

129 views