• Karen

Mitt nyliberalistiske kjærlighetsliv

Updated: Jun 1



“The time has arrived when patience becomes a crime and mayhem appears garbed in a manner of virtue”

Edgar Rice Burroughs,Tarzan of the Apes


En irrgrønn og vakker vårdag i velferdsstaten Norge post-korona first wave, våkner jeg opp alene og gripes umiddelbart av en tanke. Tanken er egentlig ikke ny. Den har vokst frem over mange år, men jeg har på en måte aldri fått plassert den noe sted. Det er som den har manglet en mappe. Derfor har jeg heller aldri analysert den noe særlig. Den har kommet og gått. Tanken speiler noe dypt personlig. Og privat. Den handler om mine kjærlighetsrelasjoner. I alle fall har jeg trodd den var privat. Sånn skikkelig privat.


Men denne morgenen blir jeg liggende å fundere på om det jeg stadig grubler på, det jeg vrir og vender på uten å finne gode svar, slett ikke bare handler om meg. Kan det være at også denne dimensjonen påvirkes mye mer enn jeg tror av systemene og ideologiene vi er en del av? For hvis nyliberalistiske prinsipper om individets ansvar og muligheter og fravær av muligheter i all hovedsak styrer tenkning og adferd i den vestlige verden, er det vel ingen grunn til å tro at ikke de samme prinsippene gjør seg gjeldene i våre nærmeste relasjoner? I vårt kjærlighetsliv? Og våre sjeler? Søren heller, tenkte jeg videre – jeg bor på Sørlandet tross alt, så det er så sterkt det blir - her har jeg gått og tatt på meg alt ansvar for at jeg mislykkes i å holde mine kjæresterelasjoner i live. Jeg har plaget meg selv med dette år etter år. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker at livet skulle vært annerledes, mer fordi jeg har følt at dette er en del av livet jeg rett og slett leverer dårlig på. I henhold til strategi og planer på en måte. Jeg får det ikke til. Og det må jo ligge hos meg, har jeg tenkt. At jeg rett og slett ikke jobber hardt nok, målrettet nok, effektivt nok, lean nok eller noe i den retning. Men er det så enkelt?


Og jeg vet. Det går en litt diffus, men likevel markant grense mellom å være personlig og privat i en tekst. Der det personlige kan gi en leser referanser og knagger, kan det private bli både klamt og kleint. I det som følger balanserer jeg hårfint og når jeg faller, for et gjør vi jo, er jeg ikke helt sikker på hvilken side jeg faller ned på. Jeg trøster meg med at jeg har hørt det bli sagt en gang at en lesverdig tekst skal være litt smertefull å skrive. Og det private er vel fortsatt politisk. Jeg zoomer inn.

Historien om mitt nyliberalistiske kjærlighetsliv begynner en dag på skolen en gang midt på 80-tallet. Det ligger en lapp på pulten min. Lappen er finurlig brettet sammen og på den ene siden er det er en tegning av Donald Duck som ler. Jeg tar opp lappen og bretter den forsiktig ut. Lappen gir meg tre ulike svaralternativer på spørsmålet «Skal vi være sammen?». Jeg får mulighet til å krysse av for «ja», for «nei» og for det mer vage «vet ikke». Hvert alternativ har en boks ved seg hvor jeg kan sette ett kryss. Jeg ser opp og registrerer en av mine klassekamerater som står og spiser på neglene sine med forventning i blikket.


Jeg studerer lappen igjen og blir urolig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe situasjonen an. Jeg får en sterk følelse av at jeg er påtvunget et valg jeg ikke har forutsetninger til å forstå konsekvensene av og det føles urettferdig og invaderende. Hva er dette «å være sammen» konseptet? Hva ligger det i det? Jeg hadde selvsagt vage referanser og anelser, men jeg hadde ikke på noen måte tatt stilling til om dette var noe jeg ønsket meg eller ikke. Situasjonen var ubehagelig og jeg ønsket meg vekk. For jeg forsto intuitivt at det bare var ett svar som var tilfredsstillende for min neglespisende klassekamerat. Selv vaket jeg et sted mellom «nei» og «vet ikke». Et «nei» ville gjort kort prosess og tatt bort all tvil. Men ville det sette han i forlegenhet? Eller ville det endre noe mellom oss? Ville han straffe meg på noe vis? Et «vet ikke» ville kunne gi han en følelse av håp. Kanskje han ville la det gå noen dager før han forfattet en ny lapp hvor forventningene om et «ja» ville være skyhøye. Dette var bare for mye. For sterkt. Jeg endte opp med å krysse av på «ja». Mitt første kjærlighetsinfiserte knefall. Alternativene var håpløse. Jeg så på han og indikerte at jeg var klar for å gi fra meg lappen. Skjebnen var forseglet. I alle fall på kort sikt.


Han grep lappen grådig, brettet den ut. Jeg så Donald opp ned. Han så plutselig sint ut. Min klassekamerat studerte utfallet og ga meg en klønete tommel opp. Hjertet sank i meg. For første gang i livet kjente jeg på parforholdets begrensninger. Jeg hadde gitt fra meg frihet og det føltes grusomt.

I første friminutt kom han gående mot meg med et fårete smil. Han tok hånden min og holdt den fast. Slik sto vi de neste ti minuttene uten evne til å fylle tomrommet mellom oss med innhold. Skoleklokka brøt stillheten og jeg kunne trekke pusten. Tilbake ved pulten tok jeg frem et ark. På det arket tegnet jeg Tarzan (ja, Tarzan) og skrev «Det er slutt mellom oss». Jeg brettet den sammen til et parpirfly og sendte den i riktig retning, mot min aller første kjæreste. Jeg kjente en følelse av frihet og stolthet bre seg i kroppen. Man kan jo bare gjøre det slutt, tenkte jeg. Så enkelt. Det var så absolutt en frigjørende tanke.


Siden har jeg brukt denne teknikken ved flere anledninger. Etter hvert faktisk ganske mange ganger. Jeg sender en flyvende Tarzan i riktig retning og drar fra forhold etter forhold. Og det er rart. For man skulle tror at følelsene ble mer raffinerte med årene, men akkurat den følelsen jeg fikk av valgfrihet i det jeg sendte av gårde mitt første avslag, er helt lik den dag i dag. Stolthet og frihet i skjønn forening. En følelse av at alt er mulig. Dørene er åpne igjen. Jeg kan velge på nytt og jeg kan velge bort. Bedre kanskje. Og selv om det er ulike nyanser i disse bruddene, begynner jeg å se noe som ligger der konstant. Og det er følelsen av at det kanskje kunne ha vært optimalisert ytterligere. Og her er jeg på tynn is selvsagt, men jeg synes jeg ser dette hos flere enn meg selv. Standarden er på en måte så krevende at vi alle mislykkes litt. Kanskje i større grad enn vi gir inntrykk av.


"We have normality. I repeat, we have normality. Anything you still can't cope with is therefore your own problem"

- Douglas Adams


Og hva har så egentlig mitt kjærlighetsliv, personlige erfaringer og Tarzan med nyliberalismen å gjøre? Først og veldig forenklet, så er nyliberalismen betegnelsen for det kapitalistiske og økonomiske systemet som har dominert i store deler av den vestlige verden fra 1950-tallet og utover. Det kjennetegnes ved at makt har blitt flyttet fra det offentlige til det private og den dominerende ideen er at staten skal styres som en bedrift og vi skal stole på at et fritt marked kommer flertallet til gode.

Systemet har en iboende urettferdighet bygd inn, fordi det egentlig bare kan fungere ved å holde lønningene til de som produserer alt vi skal forbruke på et minimumsnivå. Systemet er også helt avhengig av at vi produserer og forbruker mer og mer, uansett om det er bra eller dårlig, riktig eller galt for mennesker eller natur.


Men mest relevant for mitt personlige og private eksempel er hvordan systemet promoterer en type individualisme som hevder at bare vi vil ting nok, bare vi jobber hardt nok, målrettet nok, så vil vi lykkes. Og mislykkes du har du bare deg selv å takke. Du kan takke systemet for at du lykkes og du kan takke deg selv for at du mislykkes. Dette skaper også en ekstrem konkurransepreget kultur, som igjen påvirker oss uansett om vi vil eller ikke. Det skapes en illusjon av knapphet. Også følelsesmessig og sjelelig. Vi må jobbe hardere og raskere for å lykkes i en trang definisjon av normalitet. Rent praktisk vil farten systemet tvinger oss inn i, i seg selv påvirke våre relasjoner. Kanskje har vi rett og slett ikke tid nok eller energi nok til å elske dypt og varig og til å gi?


I denne trange normaliteten, som egentlig få av oss passer inn i, skal vi fungere i små og private enheter. Kjernefamilien og parforholdene. I disse enhetene står vi alle personlig ansvarlig for om vi lykkes eller ikke. Vi blir forholdsentreprenører, og også her skal vi jobbe hardt og målrettet. I henhold til strategi.


Hjelper så denne innsikten meg? Jeg tror det. For utover det åpenbare som handler om systemkritikk, gir den meg anledning til å stille spørsmål med min egen retning og takt. Kanskje kan jeg gjennom å bli mer prosessorientert og mindre målorientert falle mer til ro i mine relasjoner? Eller bare slutte å slenge meg fra tre til tre for å bruke en åpenbar metafor. Kanskje kan det hjelpe meg å utvide min egen forestilling om normalitet og om hva det vil si å lykkes? Og slik bli i stand til å falte ut min personlige kurve, slik at følelser kan få mer plass enn en streben etter å stadig å vokse. Både mine og andres følelser. Tro om tiden som kommer kan gi oss mer tid og rom til å utforske relasjoner dypere enn tiden som var har gitt oss mulighet til? Vil den nye tiden gir oss mulighet til å utfordre det "normale" og slik utvikle oss både menneskelig og kulturelt? For er det en ting de siste måneders hendelser med brutal tydelighet har vist oss så er det at "normalitet" det er i beste fall en flytende størrelse.





310 views