• Karen

Tone from the top

Updated: Apr 5

"There are three kinds of people; the ones above, the ones below and the ones that fall"


Sitatet er hentet fra starten av den svært ubehagelige spanske filmen "The Platform" som nylig ble sluppet på Netflix. I filmen skildres et vertikalt fengsel med kun en celle og to mennesker per etasje. En gang hver dag kommer en matplattform gjennom rommet og da har de to menneskene to minutter på å spise fra plattformen. To minutter, før plattformen senkes videre ned til etasjen under. Der venter to andre mennesker. Det moralske utgangspunktet for historien er at jo mer menneskene i de øverste etasjene spiser, jo mindre er det igjen for de som er lengre ned. Etterhvert tar maten helt slutt. Og det hele blir mørkt og makabert. Vi vet ikke hvor mange etasjer det er ned. En måned i en etasje, så er det helt tilfeldig om du kommer høyere eller lavere neste måned. Slik fortsetter det.


Filmen har blitt beskrevet som en krysning mellom en kommersiell torturell dystopisk thriller, og en mer kunstnerisk tematisk beretning om oss mennesker. Den er sjellsettende. Og kvalmende. Og jeg har brukt mange dager allerede på å bearbeide den. Jeg tenker på den når jeg legger meg og jeg tenker på den når jeg våker. Og når jeg spiser. Jeg tror jeg angrer på at jeg så den.


For den slipper meg ikke og jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at den egentlig er en halvannen times lang og grotesk metafor på systemene vi sverger til og på hvordan de har påvirket vår menneskelighet og vår empati. Systemene vi har bygd vår velstand på. Og som nå, akkurat nå på grunn av et virus, eksponeres i all sin grusomhet. Filmen ble for meg en forferdelig samtidskritikk som traff som et slag i magen. Og jeg føler meg virkelig truffet. Med god grunn. Jeg grøsser ved tanken på alle som er under oss nå. For la oss ikke være i tvil, vi er veldig høyt oppe. Og det er mange under oss. Dette med at we are all in this together er jo selvsagt bare tull. Forskjellene på de som har og de som ikke har har aldri vært større og mer tydelige. Det er ikke noe som går over med det første.


Koronaviruset slo på lyset og det ble så mørkt. Den ubehagelige menneskelige lagdelingen vi har godtatt som en slags premiss for å få tilgang på alt vi vil ha, for å opprettholde en livsstil vi vet ikke holder over tid, blir så stygg og ekkel nå som den eksponeres i all sin brutale ærlighet. Vi kommer ikke unna. Verdikjedene vi lener oss på er tuftet på utnytting og utbytting av både mennesker, dyr og natur. De er avhengige av det. Vi ser det jo nå, gjør vi ikke? Kompromissene vi er villige til å inngå når det kommer menneskeverd? Smaker de vondt nå? Ja, for søren, de smaker så vondt at ikke en gang en dyr italiensk rødvin kan ta bort smaken. Eller, i hvert fall ikke en dyr Italiensk rødvin.


Begrepet Tone from the top kommer fra næringslivet. Det brukes ofte for å beskrive en organisasjon sitt etiske klima, altså det klima som settes av eiere, styrer og ledelse, som i tur preger organisasjonen og organisasjonens omgang med hva som er rett og hva som er galt. Den samme tanken - uttalt med negativt fortegn - er at en fisk råtner fra hodet og ned. Vårt ansvar nå, altså vi som ikke kjemper ved pandemiens frontlinjer, er å tenke oss om. Virkelig tenke oss om. Hva har vi egentlig gjort for å fortjene vår plass i de øverste etasjene? Hvordan forvalter vi vår medfødte flaks? Forsyner vi oss kanskje litt for grådig?


Og bare for å la det skinne gjennom helt og fullstendig. Jeg er en del av problemet. Derfor legger jeg ved noen usensurerte refleksjoner og bekymringer fra min koronadagbok i disse #koronatider;


Uke 1:

Jeg er redd og urolig. Hva skjer nå? Hvordan skal vi forholde oss til dette. Jeg sluker alt av nyheter og informasjon, jeg spiser lite og sover dårlig. Jeg går og tenker på om dette er slutten på verden slik vi kjenner den. Kommer til å ha nok mat? Vil barna mine ha en fremtid i det hele tatt? Og klimakrisen - hvordan kan vi klare å holde fokus på en grønn omstilling? Kommer vi til å bli syke? Kommer vi til å dø?

Uke 2:

Jeg lever jo ennå og jeg er ikke så redd for å bli syk lengre. Jeg sover ganske godt og er mett. Faktisk er jeg mettere enn jeg har vært på lenge og jeg har aldri hatt så mye sjokolade i skapet noen gang. Shit, #koronakroppen2020. Barna er også er friske, så får de oppdragelse og ikke bare knuging. Gud, kommer jeg til å miste diamantkortet mitt på SAS? Tore på Sporet er egentlig ganske rørende. Og så mye gøy det er på internett. Jeg sitter stille i (seil)båten.

Uke 3:

Vi er føkka. Dette går jo ikke over. Second wave i Wuhan og USA står for fall. På grunn av en systemisk "willful blindness" er de fleste der enten dophoder, overvektige med livsstilssykdommer, feilernærte eller fattige. Eller i kombinasjon. De kommer til å dø som fluer. Koronahumoren er ikke så morsom lengre. Og jeg kommer til å være singel og ensom resten av livet. Men det siste er ikke så viktig, fordi jeg mest sannsynligvis likevel blir så sprø at en tosomhet er utelukket uansett.

Uke 4:

Jeg legger en plan for å bli mindre parasittisk.


Bildet er fra filmen "The Platform"







0 views