wildtime blog
musings on time and life in the Anthropocene
or
vildtløbende tanker om den Antropocene tid
Christina Berg Johansen
Christina bor sammen med sin kæreste i bondeidyl i Kongens Lyngby, Danmark. De sidste 12 år har hun arbejdet i akademia - på ESADE Business School, Copenhagen Business School og Molde University College - og er nu sprunget ud som fri forsker med tid til at udforske og samarbejde i grænselandet mellem den akademiske verden, kultur- og erhvervslivet. Hendes fokus er på 'samspillet' mellem tid, bæredygtighed og strategi. Gennem årene har hun tænkt og arbejdet sig ind i et øko- og organisationsfilosofisk domæne, hvor hun bl.a. forsker i utopier og temporalitet, analyserer organisationers transformationsevner på kort og lang sigt, underviser i risikoforståelser, klimaomstilling og strategi, læser og skriver om natur og ikke-menneskeligt liv, og skælder ud på effektiviseringsideologien i samfundet.
February 2021: After months of dwelling, recuperating and reorganizing, new words and thoughts are germinating and the blog is back 🌱
This blog is a shared sister project by Karen and Christina, driven by a love for language that is not really met in neither academia nor consultancy, and a belief that we are living in times of deep and uneasy transformation. Here, we think out loud as we please, on topics that we care and know about. We write in Danish, Norwegian and occasionally in English.
Karen Landmark
Karen bor på en øy i Sør-Norge, sammen med to barn, tre høner og katten Luna. I store deler av sitt yrkesliv har hun jobbet med spørsmål knyttet til bærekraft og samfunnsendring, både internasjonalt and nasjonalt. Hun har en doktorgrad i bærekraft, spesielt om hvordan næringslivet endrer seg - eller ikke, i grønnere retning når vitenskapen rundt de globale utfordringene begynner å bli svært tydelig. Forholdet mellom mennesket og natur er det som opptar Karen mest nå på terskelen av et avgjørende tiår for oss alle. Hva gjør alle de dramatiske endringene vi står midt oppe i med oss som enkeltindivider og i samspillet mellom oss? Hva griper vi mennesker etter i en slik tid og hva trenger vi egentlig for å overleve? For å være hele?
